Det har slått meg at jeg er såpass sær at det er en rekke bøker jeg er ekstremt fordomsfull ovenfor og neppe kommer til å lese, rett og slett fordi for mange (eller feil folk) har anbefalt dem til meg. Her kan vi blant annet telle mesteparten av Dan Brown, The Secret og Paolo Coelho (som iogforseg er forståelig), men også mindre velfortjent skepsis til Khalil Gibran, Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, American Psycho og Bestialitetens historie.
Jeg merker at Drageløperen er i ferd med å havne i samme kategori (en liten djevel i nakkeregionen min insisterer på at en bok SÅ mange liker og unisont priser MÅ det være noe feil med). Det var for så vidt Corman McCarthy også, men en forutseende kollega dyttet The Road på meg rett før det var for sent, og nå er alt OK.
Generelt merker jeg at jeg lett blir skeptisk til og styrer unna bøker som skal gi meg ny livsanskuelse på et eller annet vis. Muligens fordi jeg har det for behagelig med mitt eget verdensbilde, men jeg tror det har mer å gjøre med at slike bøker smaker av godskjøptsfilosofi, klisjeer og enkle løsninger, noe jeg kan bli vanvittig provosert av (jeg ble dritsur av både Jonathan Livingstone Seagull og Tao med Ole Brumm, antagelig en prestasjon i seg selv).
Samtidig er jeg såpass glad i å anbefale bøker selv at jeg sikkert har forårsaket den samme reaksjonen i en drøss mennesker. Jeg antar at det er folk i min omgangskrets som aldri kommer til å lese hverken Persepolis, House of Leaves eller Hanteringen av odöda, og det er jo egentlig synd, for jeg mener oppriktig at disse bøkene er verdt å lese (jeg har ved minst en anledning kommet i skade for å omtale Persepolis som en "viktig bok", noe som etter all sannsynlighet ville ha fått meg til å løpe skrikende i den andre retningen hvis jeg hadde vært anbefalanten (OK, jeg fant nettopp på det ordet)). Mulig jeg må øve meg mer på å holde kjeft.
Jeg merker at Drageløperen er i ferd med å havne i samme kategori (en liten djevel i nakkeregionen min insisterer på at en bok SÅ mange liker og unisont priser MÅ det være noe feil med). Det var for så vidt Corman McCarthy også, men en forutseende kollega dyttet The Road på meg rett før det var for sent, og nå er alt OK.
Generelt merker jeg at jeg lett blir skeptisk til og styrer unna bøker som skal gi meg ny livsanskuelse på et eller annet vis. Muligens fordi jeg har det for behagelig med mitt eget verdensbilde, men jeg tror det har mer å gjøre med at slike bøker smaker av godskjøptsfilosofi, klisjeer og enkle løsninger, noe jeg kan bli vanvittig provosert av (jeg ble dritsur av både Jonathan Livingstone Seagull og Tao med Ole Brumm, antagelig en prestasjon i seg selv).
Samtidig er jeg såpass glad i å anbefale bøker selv at jeg sikkert har forårsaket den samme reaksjonen i en drøss mennesker. Jeg antar at det er folk i min omgangskrets som aldri kommer til å lese hverken Persepolis, House of Leaves eller Hanteringen av odöda, og det er jo egentlig synd, for jeg mener oppriktig at disse bøkene er verdt å lese (jeg har ved minst en anledning kommet i skade for å omtale Persepolis som en "viktig bok", noe som etter all sannsynlighet ville ha fått meg til å løpe skrikende i den andre retningen hvis jeg hadde vært anbefalanten (OK, jeg fant nettopp på det ordet)). Mulig jeg må øve meg mer på å holde kjeft.
24 comments | Leave a comment
![[info]](http://p-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif){kind=small}